Åpenbaringer og Hendelser/ Revelations and Events


TNICC

Trans Nations International Church of the Cross

Hva har hendt?


En åpenbaring om menighetens bortrykkelse og tiden deretter.


Trondheims pinsemenighet første forstander, Olav Rogde, meddeler en åpenbaring om menighetens bortrykkelse.


Det jeg her har skrevet, ble åpenbart for meg, mens jeg en formiddag lå i bønn i Bergen. Jeg ble selv veldig grepet av synet. Det kom til meg akkurat som om jeg leste i en bok – et lite hefte – og tanken på bortrykkelsen var akkurat i det øyeblikket slett ikke i mine tanker.


Det kom for meg at jeg skulle skrive det ned, men det sto ikke akkurat for meg som noen åpenbaring. Jeg ville liksom slå den tanken fra meg, og sa til meg selv at det bare var fantasi, men jeg fikk ikke ro i mitt indre. Jeg sa til GUD: ”Jeg kan ikke huske alt dette. Skal det nedskrives, så må du gi meg det en gang til.”


Det gikk et par uker. Så kom det over meg igjen. Det var som å sette seg ned og lese en beretning fra en avis eller en bok. Klokken var ti på kvelden. Jeg fikk tak i en blyant. Det lå en gammel skrivebok der som jeg skrev ned i. Jeg skrev og skrev til klokken var nærmere ett på natten. Da orket jeg ikke mer (jeg var i mitt 79 år). Jeg ba om å få hvile, og om det var mer, at GUD ville gi meg det neste dag. Jeg la meg og sovnet fort.


Nå gikk det enda en uke. Men så kom synet tilbake en kveld klokken ti. Det var en direkte fortsettelse fra der det sluttet sist.


Åpenbaringen/ Synet.


Klokken er ni på formiddagen. Fru Andersen sitter ved radioen og lytter til barnetimen for de minste. Det var så fint i dag, litt religion var det også med, og det burde det jo alltid være. De små har ikke godt av for mye religion, det kunne bli usunt. Det kan ha gått fire fem minutter, da programlederen plutselig blir avbrutt.


Det er en sensasjonell meddelelse fra Oslo: -Byen er i vill panikk! Politiet meddeler at det har skjedd noe utenom det vanlige. Ganske mange, det kan ikke sies nøyaktig hvor mange, barn og voksne er sporløst forsvunnet. Myndighetene kan ikke påta seg å etterlyse de saknede, da det dreier seg om altfor mange, men de oppfordrer de familier som har mistet noen av sine kjære, til å gi så utførlig opplysninger som mulig om når og hvordan forsvinningen skjedde. Det er nødvendig å få en oversikt, og komme til bunns i mysteriet.


Noen minutter senere meddeler radioen at på Stortorvet forsvant et par av de handlende plutselig, mens de stod og handlet. En kunde som stod og kjøpte blomster, fortalte at hun skulle betale for blomstene, og mannen stod og fant frem vekslepenger fra en stor veske, da han helt plutselig forsvant! Hun hørte at han sa: - Takk JESUS! Men hun så ham ikke mer. Hun gned seg i øynene, for hun syntes det var blitt så tåkete foran henne. Men mannen var borte, og tåken forsvant også med en gang.


I det samme begynte en ung kvinne å skrike forferdelig, samtidig som hun rev og slet i en tom barnevogn. Hun sprang og ropte: - Noen har stjålet barnet mitt! Det er en gutt på åtte måneder! Hvor er han? Hvor er politiet?


Jo, politiet var der, men hva kunne de gjøre? Fra alle hold lød rop om hjelp. En stor, tykk forretningsmann kom springende ut fra sin forretning og ropte: - Hjelp! Hjelp! To av mine ekspeditører forsvant rett og slett ved disken!


Men hva er dette? Også fra Stockholm kommer det meddelelse om en masseforsvinning i likhet med den i Oslo, og byen er i vill panikk. Det meddeles at flere politikonstabler er blant de som er forsvunnet.


Nå har også København og Helsingfors sendt ut melding om lignende hendelser. Fra andre land begynner det også å strømme inn meldinger om alle som er forsvunnet. Overalt er det barn og voksne som har kommet bort. Politiet står rådvill og maktesløs overfor dettemysterium.


Nei og nei, sier fru Andersen. Herre GUD, hva er dette? Hun reiser seg og går ut til porten og ser nedover gaten. Det er et vakkert villastrøk, fine små hus med haver omkring. Der kommer fru Håland. Hun holder for sine øyne, og roper så uhyggelig: - Ruth! Ruth! Så får hun øye på fru Andersen, og spør: - Har du sett noen fremmede ha reist forbi? Ruth er forsvunnet! Hun satt på trappen utenfor huset vårt mens jeg stod og ordnet med en rosenbusk, og så forsvant hun. Helt borte! Jeg ropte og skrek på Ruth, men ingen svarte. Jeg syntes jeg så noe for opp langs vegen, men man blir jo aldeles forvirret, så det nesten går rundt for en, man ser og tenker så mye rart. Men Ruth! Ruth! Hvor er du? Hvem har tatt henne? Hun gråter i fortvilelse.


Men der kommer Andersen. – Kommer du nå på denne tiden? Spør fru Andersen. – Klokka er bare halv ti. – Ja, jeg orket ikke å holde på lenger, det er jo rene virvaret alt sammen der borte på verkstedet. Mange arbeidere har blitt borte på mystisk måte. Flere maskiner har stoppet, og man trodde i begynnelsen at flere ulykker hadde hendt. Vi lette rundt, men vi fant ikke et spor etter noen av de som hadde forsvunnet. Men så begynte han som hadde sagt at han var en kristen og gikk på møter – jeg husker ikke hva han heter – å si: - Nå har det hendt! Nå har det hendt! – Hva er det som har hendt? Spurte jeg. – JESUS har hentet alle sine! Han vred hendene og storgråt og ropte: - Jeg er blitt tilbake! Jeg er igjen!


Jeg ba ham om å slutte med det pratet, men han bar seg bare verre. Det var fryktelig å høre på ham. Ja, det var visst flere som hadde det på samme måten. Men nede i byen var det enda verre. Det var rent trafikk-kaos. Sjåfører og passasjerer hadde blitt borte fra busser og biler. Trikkene hadde stoppet opp, og dannet lange køer, og de busser og biler som hadde sjåfører, forsøkte å komme seg frem. Men folk var helt fra seg, og sprang rundt og lette etter sine kjære. Politiet stod maktesløse.


Fru Håland gråter, vrir hendene sine og springer hjem. Andersen og hans hustru går inn. Radioen står innstilt på Bergen: Fra alle hold meldes det om personer som er forsvunnet. Telefonen har ringt hele formiddagen med spørsmål og meldinger om denne uhyggelige hendelse. Fra flere fartøyer på havnen har folk forsvunnet. På BB-avdelingen har alle nyfødte forsvunnet. Mødrene jamrer seg i fortvilelse. Jordmødrene og sykepleierskene er skrekkslagne, men også noen av dem er borte. På gamlehjemmet er flere kommet bort.


Klokken elleve meddeler radioen – denne gang fra London – at ved nitiden i dag begynte det å komme inn meldinger fra hele Storbritannia, at en masse barn og voksne var forsvunnet uten at man kunne finne de minste spor. Av de som forsvant, var ingen vendt tilbake. Det hele er et mysterium. En del prester har sammenkalt forsamlingene, og har funnet at det er de mest gudfryktige, og de som ba mye av deres medlemmer, som er borte. Også en hel del prester og predikanter skal være med blant dem som har forsvunnet. En biskop i et større trossamfunn har sammenkalt sine prester til et møte i kveld.


Nå er det tre og en halv time siden den første melding kom fra Oslo, og det viser seg at det hele tiden kommer inn nye rapporter fra alle land om personer som er forsvunnet. I det Fjerne Østen kommer det fra Korea de mest oppsiktsvekkende meldinger. Det regnes med at det har forsvunnet flere hundre tusen mennesker der.


Å beskrive hendelsene slik som de har vært i disse første timene, er helt umulig. Alle er skrekkslagne. På gatene springer folk frem og tilbake og vrir hendene, særskilt mødre som har mistet sine barn. Men mange spotter og forbanner GUD og mennesker. En mann kommer springende nedover gaten, han vrir sine hender og roper: - Pass dere! Pass dere! Vi blir tatt alle sammen! Han hadde nok mistet forstanden. En eldre kvinne står ved et gatehjørne med foldede hender, og ser opp mot himmelen. Så sier hun: - Å. Nei, når vi ikke gjorde oss ferdige slik at vi ble med når han var her, så blir nok ingen hentet heretter. Herre GUD! JESUS, hjelp oss! Nå har det skjedd! Jeg har vært religiøs hele mitt liv, men jeg trodde ikke han kom så fort. Jeg har ikke tatt alt så nøye.


Fra jernbanen meldes det at det ennå ikke har inntruffet noen direkte ulykker. Men et tog står på Finse uten fører og konduktør. Det blir sendt ordre til alle banevoktere om å lete nøye langs hele linjen etter mennesker som muligens kan ha hoppet av fra østgående tog, og muligens blitt drept, for det er nemlig flere reisende som har blitt borte. Likeså fra fjord- og kystbåtene meldes det om mennesker som har forsvunnet.


I kveld kom det ut en slags redegjørelse i Dagsnytt, der man oppfordret folk til å være i ro og ikke være redde. Politi og myndigheter arbeider for fullt alle steder for å få fastlagt antallet på personer som er forsvunnet. Likeså er vitenskapsmennene – og særskilt meteorologene – i arbeid for å finne årsaken til dette merkelige fenomen.


Nå har det også kommet inn meldinger fra USA, om at det har begynt å strømme inn meldinger til politiet i Øst-statene av lignende art som i Norge. Det meldes om store katastrofer i trafikken og mange mennesker er blitt drept. Avisene mener at man i morgen tidlig skal få mer utførlig oversikt over hva som har hendt i Statene.


Klokken er nå tjue, og av dagsnyttsendingen fremgår det at denne katastrofe har den samme virkning over hele verden. Hittil er det de større byer man vet mest om, men fra landdistriktene begynner nå meldingene også å strømme inn.


På den sørlige halvkule har det funnet sted noe helt lignende, og det synes å ha gått parallelt med hva vi har opplevd her. En forferdelig uro rår overalt. Det ser ut som folk ikke tør gå til ro i natt. I gatene diskuteres det hysterisk om det som har hendt. Man kommer mer og mer til den slutning at det har med de kristne og kristendommen å gjøre. De som kjente de som forsvunne vet å fortelle – sammen med deres pårørende – at det utelukkende er kristne fanatikere og uskyldige barn som er blitt borte.

En bryggearbeider uttrykte seg slik i kveld: - Ja, han Hans Olsen er blitt borte au, og nå har han vel fått det slik som han har gått her og preika om, at JESUS skulle komme og hente´n snart! – Ja, svarte en annen, vi hadde også en slik en, og han kom også bort. Men nå må vel øvrigheten ta seg av dette og forby all religion, så slikt noe ikke skal skje en gang til. – Å, nei! Utbrøt en i klikken. – Det kommer aldri til å hende mer! De har nok hatt rett, disse kristne likevel, de hadde en forutanelse om dette. Hadde vi bare hørt på dem, så hadde vi kanskje hatt det bedre enn å måtte leve igjen i dette helvete og denne kaos, som vi nå har over oss og vil få mer av.


- Jaså, du trodde på dem, du? Da burde du slått følge med dem når de fór! sa en. – Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet! Svarte han bare og gikk. Noen ropte etter ham: - Du burde henges du og alle andre som befatter seg med denne sinnssvake kristendommen.


Neste dag kunne avisene i alle fall ikke gi noen forklaring. Alt er og blir et mysterium.


Fra alle land kommer lignende rapporter. Fra misjonsfelter berettes det om at masser av kristne har forsvunnet. Bare et fåtall av de kristne er blitt tilbake der.


Det viste seg at det var ganske mange prester og predikanter som var tilstede på det sammenkalte kirkemøtet, men mange var også rykket bort. Det hersket en nervøs og dyster stemning. Mange var helt ulykkelige, sier rapporten. Men det rådde ikke den minste tvil om hva som var skjedd, det var de helliges bortrykkelse, eller brudens opptagelse.


Noen erkjente at de, tross sin teologiske utdannelse og sine studier av GUDs ord, aldri tenkte seg at det skulle skje på denne måten. De var fremmede for den nye fødsel og barnekårets ånd. En ung prest ytret: - Jeg har aldri lært det på denne måten! Professorene talte aldri om det på den måten som her har hendt i disse dager! Det var en tendens til diskusjon, men sinnene var alt for oppskaket til den kunne bli saklig, skrev journalisten.


Da politiet hadde henvendt seg til allmennheten for å høre dens oppfatning, ble det skrevet en rapport fra kirkemøtet som de fleste møtedeltagerne var enige i: - Det som har hendt er en forutsagt Bibelsk hendelse, den såkalte ”Brudens bortrykkelse” – eller at JESUS har hentet alle sine. Dette er alt vi kan si i dag.


Politiet ville ikke offentliggjøre prestenes uttalelse, da de mente at dette var et foster av en nervøs og hysterisk fantasi. Hendelsen var også av så vidt omfattende beskaffenhet, at saken måtte tas opp i regjeringen. Har det noe med den kristne religion å gjøre, da burde man inntil videre stenge alle kirker og religiøse forsamlingslokaler, til man får bedre oversikt, og alt blir klarlagt. Dette er jo et problem som har rammet alle nasjoner, så det må kanskje bli en felles innstilling til saken. Da må vel FN bli det rette forum til å ta opp saken og undersøke den grundig.


I de kristnes leir synes stemningen å være veldig trykkende. I går, søndag, var alle kirker og lokaler fullsatte av folk. Mange forsamlinger var uten predikanter, og mange av medlemmene var savnet. I mange trossamfunns forsamlinger var det få troende igjen, men til gjengjeld var det en veldig tilstrømning av utenforstående, og i de fleste tilfeller av de, hvis hjem var ”rammet av den store ulykken” som man uttrykte det.


Folk ville høre GUDs ord, men det var liksom borte. En forsøkte å lese. Han sa: - Jeg forstår ingenting! De ga Bibelen til en annen, og han sa: - Jeg kan ikke lese! Andre gråt. Den store massen syntes å være enig om at kristendommen var den direkte årsaken til denne tragiske hendelsen, og mente at de kunne få en rimelig forklaring på denne saken hos de kristne. Mange kom også for å søke GUDs hjelp. De var dypt ulykkelige.


På de fleste møter rådet det likevel en stor forvirring. En mann slo med knyttede never, og ropte til en predikant: - Det er din skyld at så mange av oss er blitt tilbake! Du talte aldri om at JESUS snart skulle komme og hente sine, og enda mindre om å ha et rent hjerte og være fylt av Den Hellige Ånd, samt ha alt oppgjort med GUD og sine medmennesker. Jeg vet hva som holdt meg tilbake, det er bare småting, ja, småting, men – men… Herre GUD, hjelp!


- Ti! sa predikanten. Han mente at han hadde gjort sin plikt, og på denne måten skyldte den ene på den andre, under gråt og fortvilelse.


De banket på, men døren var stengt. Tilstanden var ikke til å beskrive, slik som det utviklet seg. Folk var klar over at en fryktelig tid stod for døren. Det lå liksom i luften at alt håp var ute. Porten var stengt. De banket og ropte – alle disse som hadde nøyd seg med tomme kristelige fraser og talemåter. Noen hadde vært med for kameratenes skyld, andre bare for ulike interesser i sang og musikk og lignende – alle uten å være født på ny, og uten å eie barnekåret og dermed også arveretten. Ja, for mange hadde forsamlingslivet bare vært et foreningsliv, en hobby for å få fritiden til å gå fortere. Men nå banket de alle på den stengte døren: - Herre! Herre! Lukk opp for oss!


Til alt dette kom de uhyggelige ryktene om at den tredje, store verdenskrigen kom til å bryte ut når som helst. Den diplomatiske forbindelse mellom Øst og Vest var brutt.


Når det gjaldt bortrykkelsen og de kristne, så tok det ikke myndighetene lang tid før de hadde tatt sin beslutning. Fra Øst statene kom det melding om at kommunistlandene gikk i spissen, og forbød all kristen virksomhet og kristne sammenkomster. Det ble dødsstraff for dem som nevnte JESU-navnet. Landene skulle renses for all kristen litteratur. Med Bibelen øverst, skulle alt brennes. Det betydde døden å være i besittelse av det aller minste som bar preg av eller minte om KRISTUS.


I de Vestlige statene tok det litt lenger tid før man satte i verk slike forbud. Men den gudløse massen – både blant de ledende og blant folket – var oppskaket over hva som hadde hendt, og fordret at noe måtte bli gjort. Majoriteten seiret, og da kristendommen var hendelsens årsak, var resultatet klart.


Så begynte den forferdeligste av alle tider i menneskehetens historie. En stor mengde av de kristne som var blitt igjen fortsatte å rope til GUD, og ville ikke etterkomme myndighetenes forbud. Det ble fengselsstraff med forhør etter Gestapo metoder.


Om du vil forbanne og fornekte JESUS KRISTUS, så kan du redde ditt liv! Det var parolen. Men tusener var standhaftige, og massemordene var ubeskrivelige. Mange ble pint på en grusom måte til de døde. Det var ingen lov og rett mer. Satan var sluppet løs.


Ve jorden og de som bor på den! Det var mange som ga etter under torturen. De hadde ingen steder å fly til, for ”hele verden var i den ondes vold”.


Alle land var enige om at de kristne måtte utryddes. Denne verdens fyrste hadde fått makten. Barn forrådte sine foreldre til døden. Nå gikk det i oppfyllelse som står skrevet i Lukas 21:16 ”I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde noen av eder døden, og i skal hates av alle for mitt navns skyld.”


Det er umulig å beskrive denne tilstanden, men GUD har skildret det hele i Åpenbaringen. Og det store ropet fra disse ulykkelige var: - Herre! Du må forkorte disse dager!



Avslutning og hilsen fra Olav Rogde.


Kjære venn! Du må ikke risikere å bli tilbake. Gå innfor den allmektige GUDs ansikt, be ydmykt om lys og nåde. Ennå i dag er det tid, ennå i dag kan du bli beseglet som JESU KRISTI eiendom, og du kan bli med når Han henter alle sine.




Etterskrift og hilsen fra Pastor Kjell Magne Longva.


Hva vil du gjøre med JESUS, min venn?


JESUS kommer snart og ingen kommer til Faderen uten ved Ham.

JESUS er veien, sannheten og livet.


Korset er stedet og JESUS er svaret.


Kast deg i frelserens armer, legg deg ned ved Hans fot!


Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!


JESUS står for døren og banker på, slipp Ham inn!


Hilsen

1

Norsk

Norwegian/ Norvégien

Bare på grunn av Jesu blod, så kan vi stå trygg og rotfestet. Vi er på vei til himlens land. Bare i Jesu blod har vi fred. Bare i Jesu blod kan vi tre frem for Faderens trone. Med frimodighet tre frem fordi vi er skjult i Jesu blod som ble ytgytt på Golgata kors. Det er bare korsveien som fører hjem!


Dersom du ikke har del i dette, så gir vi herved denne hilsen; "Du kan også også få del i dette i dag, i denne stund ved å ta imot Jesus Kristus som din personlige frelser og gjenløser. Du kan unnfly helvete og vinne himmelen."


Vær så snill! Knel ned og bøy ditt hjerte og enkelt utsi disse ord som har evighets-betydning: " Jesus, jeg kommer til deg slik som jeg er. Tilgi meg mine synder og rens meg i ditt dyrebare blod. Kom inn i mitt hjerte og helbred meg og la meg bli din og du min. Min frelser og gjenløser, jeg elsker deg og jeg tar imot deg som min, mitt alt. Skinn i mitt hjerte og lær meg din vei dag for dag slik at jeg når himmelens land og kan tilbringe evigheten med deg. Takk Jesus!"


Ved å virkelig tro og si/ gjøre dette, så har du blitt født på nytt!


Guds ord sier klart og tydelig at dersom du tror i ditt hjerte og bekjenner med din munn, så skal du bli frelst!


Rom. 10:9-10

9 For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.


Greeting

2

English

Engelsk/ Anglais

Because of the blood of Jesus, we stand secure and steadfast. We are on our way to heaven. Only in the blood of Jesus we have peace. Only in the blood of Jesus, we can come before the throne of our Father. Boldly come before Him because we are covered in the blood of Jesus, which was shed on the cross at Golgata. It is only the way of the cross that leads home!


If you havent taken part in this yet, then we would like to hand you this greeting.; "You can also be a part of this today, at this moment by accepting Jesus Christ as your personal Savior and redeemer. You can flee Hell and gain Heaven."


Please!

Kneel down and bow your heart and simply speak these words, which is going to have everlasting meaning: " Jesus, I come to you as I am. Forgive me my sins and clens me in your precious blood. Come in to my heart and heal me and let me be yours and you mine. My Savior and Redeemer, I love you and I accept You as mine, my everything. Shine in my heart and teach me your way day by day so that I can reach the heavenly land, and spend eternity with You. Thank You Jesus!"


By really believing and saying/ doing this, then you are born again!


The word of God crystal clear says that if you believe in your heart and confess with your mouth, then you will be saved!


Rom. 10:9-10

9 That if thou shalt confess with thy mouth the Lord Jesus, and shalt believe in thine heart that God hath raised him from the dead, thou shalt be saved. 10 For with the heart man believeth unto righteousness; and with the mouth confession is made unto salvation.